Om Siri&Snelle

Siri Jøntvedt og Snelle Hall traff hverandre på Statens balletthøyskole (nå KhiO), og begynte sitt samarbeid i 1991. De image_omhar begge en kompromissløs tro på den sanne kunstneriske friheten, noe som utgjør grunnmuren i deres felles kunstneriske prosjekt. Scenespråket deres bærer like mye preg av det høykulturelle som det  populærkulturelle, og det totalt ukulturelle. De liker å sette fingeren på sosiale understrømmer, og har plukket opp mange håpløst umoderne elementer som de så har bearbeidet og utviklet gjennom flere forestillinger. På tross av at det av og til føles klamt og ubehagelig, evner de likevel å se verdier selv i de minst aksepterte kulturelle referansene. I så måte anser de subtile sosiale normer som den største kreative hindringen. Derfor tar de utgangspunkt i sine egne personlige og intime sfærer, og går til kamp for å bryte kulturelle skillelinjer og ufarliggjøre sosial skam.

Helt siden starten har Siri og Snelle tviholdt på improvisasjon som metode. Gjennom utallige prosjekter har de finslipt sin egen tilnærming og lekt seg frem til en personlig stil som overhodet ikke viser respekt for de rene genreuttrykkene. Mot et bakteppe av humor og selvironi fletter de sammen elementer fra ulike dansegenre, tekstbaserte sceneuttrykk, livemusikk i alle sine avskygninger, samt ulike talkshowkonsepter.

De innrømmer gjerne at de har tatt farge av alle musikerne, scenekunstnerne, studentene og kulturarbeiderne de har hatt glede av å samarbeide med – for Siri og Snelle innser at det er i dynamikken som oppstår mellom mennesker at de finner utfordringene og gleden som skal til for å fortsette å vokse.

For de som ønsker å vite mer, har Siri og Snelle intervjuet hverandre om bakgrunnen, begynnelsen og drivkraften bak deres karriere i det frie dansefeltet i Norge. Det er langt fra utfyllende, så hvis det er noe du gjerne skulle vite, er det bare å sende dem noen spørsmål, så skal du få svar!

Snelle intervjuer Siri

–        OK, Siri. Vi begynner med en kort bio – skal vi få det overstått?

Greit; jeg er født og oppvokst i Porsgrunn, og begynte å danse da jeg var 12 år. Da bestemte jeg meg for å bli danser – og det klarte jeg jo!

–        Hva var det som var så bra med å danse at du hadde lyst til å gjøre det resten av livet?

Det traff noe i meg med en gang. Bevegelse og musikk. Det var en forelskelse.

Jeg var 16 da jeg flyttet til Göteborg, men jeg kom tilbake til Oslo for å gå på Operaens ballettskole og deretter Statens balletthøgskole.

–        Men hva skjedde egentlig mellom deg og balletten? Når skjønte du at du ville gå i en annen retning?

Jeg likte ikke det autoritære og hierarkiske systemet i balletten og syntes det ble et feil fokus å hele tiden strebe etter å bli noe jeg ikke var. Det var en mental greie. Jeg hadde mer behov for å finne en annen vei og ville heller utvikle det jeg allerede hadde. Måtte ta skikkelig avstand før jeg kunne begynne å trene ballett igjen.

Da jeg dro til New York, begynte jeg med improvisasjon, komposisjon og fikk smaken på å lage mine egne ting. Jeg hadde nok sluttet å danse hvis jeg ikke hadde reist til New York. Miljøet og menneskene jeg møtte der har vært avgjørende!

–        På hvilken måte da?

Jeg fant en helt annen måte å forstå bevegelse på, og opplevde at jeg brukte både hodet og kroppen på helt nye måter. Det var egentlig i New York at jeg forstod hva jeg holdt på med, det var som å komme hjem eller å finne meg selv. Jeg gikk i dybden og så at folk trodde på meg og oppmuntret meg. Jeg står på den plattformen den dag i dag.

Siden den gang har jeg hatt Oslo som base og har jobbet som danser for mer enn femten koregrafer. Men det morsomste er å jobbe sammen med deg, Snelle. Det har jo snart blitt 20 år med deg og meg!

–        Ok, nå snakker vi om noe annet. Hva er du opptatt av?

Jeg er jo opptatt av improvisasjon – av frihet. Og så er jeg opptatt av undervisning. Jeg liker følelsen av å dele, og å bidra til at studenter kan finne sitt eget uttrykk.

–        Si noe om hva du liker og ikke liker.

Jeg hater når ting blir uekte! Og elsker det når jeg ser total tilstedeværelse!

For meg er det ikke hva som skjer som er det viktigste, men hvordan det gjøres.

Siri intervjuer Snelle


–        Ja , da var det din tur til å bli intervjuet Snelle, jeg er sikker på at du har mye på hjertet. Først må jeg forresten si at jeg synes du er utrolig flink til veldig mye forskjellig.

Du starter hele intervjuet med et smiskespørsmål?

–        Nei, det er ikke smisk, jeg mener det helt på ordentlig! Du får begynne med begynnelsen. Du vokste opp på Jeløy, ikke sant?

Ja.

–        Så begynte du på ballettskolen i Moss ikke sant?

Jo, jeg begynt veldig tidlig, jeg var veldig liten. Fire år bare. Jeg begynte fordi søstra mi danset, og sånn var det veldig lenge. Hun kom inn inn på balletthøgskolen samtidig med meg også, men takket nei til plassen for å studere på NTNU i stedet. Det var da en av grandtantene sa; “Ja noen har det i hodet og noen har det i bena.” På videregående begynte jeg å pendle til Oslo og Operaen. Da begynte jeg også med jazzballett…da jeg var 16 år.

–        Hva var det som gjorde at du fikk lyst til å bli danser ?

På ballettskolen i Moss hadde vi store elevoppvisninger. Det var kjempegøy!! Der var jeg alt fra gulrotsoldat til ballerina. Dessuten ble vi kjørt i busslaster inn til Oslo for å se forestillinger på Operaen. Det var også fantastisk inspirerende! Og eksamen hvert år, med sensor fra England. Og så hadde vi alltid levende repetitør på klassene. Alt dette var veldig inspirerende.

Da jeg begynte å danse på heltid ved Statens balletthøgskole var det litt sjokk. Jeg ble konfrontert med ønsket om perfeksjonisme. Men så møtte jeg jo deg der!

–        Ja, det var jo ikke så værst.

Mens jeg gikk på skolen så jeg en forestilling med Scirocco i Oslo. Det gjorde at jeg skjønte at jeg ville holde på med noe annet enn ballett….. men jeg er litt scizofren. Det ble New York etterpå og enda mer ballett, men også andre ting.

New York var en jordskjelvopplevelse på godt og vondt…..fantastisk! Trente masse, måtte finne ut av det, jeg gikk ordentlig inn for det.

–        Hva er du opptatt av nå da?

Av prosjektet vi jobber med så klart! Det er så mange ulike ting som inspirerer arbeidet vårt. Improvisasjonserfaringen jeg har er helt grunnleggende. Jeg kommer alltid tilbake til den. Egentlig er den erfaringen – eller kunnskapen – viktig i hele livet mitt, på alle plan. Og så synes jeg det er gøy å studere, i mitt tilfelle teatervitenskap. Jeg er en nerd, og det er du også, men jeg er mer springende enn deg kanskje…

Jeg er også opptatt av hvordan man kan holde fast på arbeidet sitt til tross for at man har fylt 40 år, og med de skavankene man eventuelt måtte ha. Dans er som en amøbe som ikke lar seg trykke inn i en form. Det er derfor det også er rom for oss her.

–        Er det noe mer du vil si?

Ja! Jeg vil slå et slag for dette samarbeidet vårt! Det er en bra ting. Det at vi har noe veldig felles, men som vi samtidig gjør hver for oss – det gjør at det skapes et eget kreativt rom som jeg ikke ville vært foruten.

Kunstnerne Gilbert og George ble spurt i et intervju en gang om hva som kommer fra den ene og hva som kommer fra den andre. Det syntes de var en fullstendig uinteressant problemstilling, for da hadde de måttet gjøre opp regnskap. Da hadde det ikke vært et samarbeid. Det er mer en felles flyt. Det er en gave å finne en samarbeidspartner. Det har bidratt til at jeg har våget mer underveis…fordi vi har det rommet sammen.

–        Det er jeg bare så enig i ! Hva får deg forresten  til å le?

Du! Og engelsk humor. Jeg har lett for å le, jeg, selv om jeg er deprimert. HaHaHa.

“Nonsens-humor” er forresten utrolig oppbyggelig for intellektet, det har jeg lest; det går på å kunne se koblinger som ikke er opplagte. Da fungerer hjernen på høyt plan. Det samme gjelder faktisk for balansetrening.  Det er jo det vi driver med, både dansing og nonsens-humor på én gang. Det må være veldig bra og oppbyggelig det vi driver med??

Dette innlegget ble skrevet 23. september 2009 av Siri & Snelle.