Siri intervjuer Snelle
– Ja , da var det din tur til å bli intervjuet Snelle, jeg er sikker på at du har mye på hjertet. Først må jeg forresten si at jeg synes du er utrolig flink til veldig mye forskjellig.
Du starter hele intervjuet med et smiskespørsmål?
– Nei, det er ikke smisk, jeg mener det helt på ordentlig! Du får begynne med begynnelsen. Du vokste opp på Jeløy, ikke sant?
Ja.
– Så begynte du på ballettskolen i Moss ikke sant?
Jo, jeg begynt veldig tidlig, jeg var veldig liten. Fire år bare. Jeg begynte fordi søstra mi danset, og sånn var det veldig lenge. Hun kom inn inn på balletthøgskolen samtidig med meg også, men takket nei til plassen for å studere på NTNU i stedet. Det var da en av grandtantene sa; “Ja noen har det i hodet og noen har det i bena.” På videregående begynte jeg å pendle til Oslo og Operaen. Da begynte jeg også med jazzballett…da jeg var 16 år.
– Hva var det som gjorde at du fikk lyst til å bli danser ?
På ballettskolen i Moss hadde vi store elevoppvisninger. Det var kjempegøy!! Der var jeg alt fra gulrotsoldat til ballerina. Dessuten ble vi kjørt i busslaster inn til Oslo for å se forestillinger på Operaen. Det var også fantastisk inspirerende! Og eksamen hvert år, med sensor fra England. Og så hadde vi alltid levende repetitør på klassene. Alt dette var veldig inspirerende.
Da jeg begynte å danse på heltid ved Statens balletthøgskole var det litt sjokk. Jeg ble konfrontert med ønsket om perfeksjonisme. Men så møtte jeg jo deg der!
– Ja, det var jo ikke så værst.
Mens jeg gikk på skolen så jeg en forestilling med Scirocco i Oslo. Det gjorde at jeg skjønte at jeg ville holde på med noe annet enn ballett….. men jeg er litt scizofren. Det ble New York etterpå og enda mer ballett, men også andre ting.
New York var en jordskjelvopplevelse på godt og vondt…..fantastisk! Trente masse, måtte finne ut av det, jeg gikk ordentlig inn for det.
– Hva er du opptatt av nå da?
Av prosjektet vi jobber med så klart! Det er så mange ulike ting som inspirerer arbeidet vårt. Improvisasjonserfaringen jeg har er helt grunnleggende. Jeg kommer alltid tilbake til den. Egentlig er den erfaringen – eller kunnskapen – viktig i hele livet mitt, på alle plan. Og så synes jeg det er gøy å studere, i mitt tilfelle teatervitenskap. Jeg er en nerd, og det er du også, men jeg er mer springende enn deg kanskje…
Jeg er også opptatt av hvordan man kan holde fast på arbeidet sitt til tross for at man har fylt 40 år, og med de skavankene man eventuelt måtte ha. Dans er som en amøbe som ikke lar seg trykke inn i en form. Det er derfor det også er rom for oss her.
– Er det noe mer du vil si?
Ja! Jeg vil slå et slag for dette samarbeidet vårt! Det er en bra ting. Det at vi har noe veldig felles, men som vi samtidig gjør hver for oss – det gjør at det skapes et eget kreativt rom som jeg ikke ville vært foruten.
Kunstnerne Gilbert og George ble spurt i et intervju en gang om hva som kommer fra den ene og hva som kommer fra den andre. Det syntes de var en fullstendig uinteressant problemstilling, for da hadde de måttet gjøre opp regnskap. Da hadde det ikke vært et samarbeid. Det er mer en felles flyt. Det er en gave å finne en samarbeidspartner. Det har bidratt til at jeg har våget mer underveis…fordi vi har det rommet sammen.
– Det er jeg bare så enig i ! Hva får deg forresten til å le?
Du! Og engelsk humor. Jeg har lett for å le, jeg, selv om jeg er deprimert. HaHaHa.
“Nonsens-humor” er forresten utrolig oppbyggelig for intellektet, det har jeg lest; det går på å kunne se koblinger som ikke er opplagte. Da fungerer hjernen på høyt plan. Det samme gjelder faktisk for balansetrening. Det er jo det vi driver med, både dansing og nonsens-humor på én gang. Det må være veldig bra og oppbyggelig det vi driver med??