Danseinformasjonen – 10 spørsmål til Siri & Snelle

Danseinformasjonen (trykk her)

Hverdagsfeminisme – 10 spørsmål til Siri og Snelle

Selv om de har en lang karriere som frilansere bak seg, fortsetter Siri Jøntvedt og Snelle Ingrid Hall å insistere på at de har noe å komme med som utøvere. Denne uken er de aktuelle med premiere på sitt nyeste stykke, om hverdagshelter og utilstrekkelighet, koreografert for de mannlige danserne i Carte Blanche.

Av: Venke Marie Sortland
Foto: Kjetil Kausland

1. Hva arbeider dere med for tiden?
Siri: Vi jobber med et stykke til de seks mannlige danserne i Carte Blanche (CB); Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Timothy Bartlett, Hugo Marmelada, Jack Lorentzen og Magnus Myhr. Stykket heter ”Notes on Cracking”, og er ett verk i en tredelt kveld. Kvelden som helhet har fått tittelen ”Birthmark”, og er Hooman Sharifis første egne programmering som kunstnerisk leder for CB. Den er også en del av Festspillene i Bergen. Forestillingen turnerer til høsten, og blant annet vises på Dansens Hus i Oslo i august.

Snelle: Vi har aldri tidligere vært del av en delt kveld. Overbygningen som Hooman har satt for kvelden – feminisme – preger jo stykket, i hvert fall indirekte. Det er spennende å være del av et større fellesskap.

2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra deres tidligere arbeider?
Siri: Vanligvis jobber vi med utøvere vi kjenner godt. Og vi har aldri jobbet som koreografer på institusjon. Vi er som regel utøvere selv i våre stykker, så det å sitte utenfor er også en ny situasjon.

Snelle: Stykket er et bestillingsverk, noe som har gjort dette til en annerledes og forfriskende prosess. Vanligvis starter prosessen vår med å formulere konseptet og skrive søknader. Vi hadde neppe søkt om å gjøre noe for seks menn, med en feministisk overbygning, men når man får et slikt oppdrag kan man jo ikke si nei.
”Tjueminuttersformatet” har også vært uvant og utfordrende – i en vanlig helaftensforestilling kan vi jo bruke ti minutter på å etablere noe.

Siri: Det er veldig bra å bli røsket ut av det vante.

Snelle: Samtidig har vi også delvis hatt med oss vårt eget team. Komponist Ivar Grydeland, som vi har jobbet med i en rekke produksjoner, har for anledningen skrevet et nytt stykke. Tilo Hahn, som gjør lyset på produksjonen som helhet, har vi også jobbet med flere ganger før.

Siri: ”Same, same, but different.” Selv om situasjonen er ny, er vi som alltid mest interessert i hvordan det er å være menneske.

Snelle: Stykket har mot og forfengelighet som utgangspunkt. Men det er ikke det store heroiske motet vi tar tak i, det er heller hverdagsmotet – det å være imperfekt og utilstrekkelig.
Vi har egentlig ikke gjort noe for å betone kjønnstemaet ytterligere, det ligger der i seg selv, gjennom castingen.

Siri: Det å jobbe med disse utøverne har vært veldig gøy. De bidrar med mye erfaring, fysikalitet og energi.

Snelle: Jeg synes danserne har møtt oss veldig åpent, positivt og sjenerøst. Fordi vi er utøvere selv, er vi opptatt av hva den enkelte danseren har å si for uttrykket. Forestillingen ligger jo ikke bare i komposisjonen og formen, men i hvordan utøveren forholder seg til situasjonen der og da – om de tar seg friheter og er tilstede i øyeblikket. Vi er kanskje mer opptatt av hvem de er, enn hva de gjør. Det å kunne se personene er noe vi synes er spennende med dans.

3. Kan dere beskrive deres arbeidsprosess, følger dere en bestemt metode?
Siri: Vi har jo begge bakgrunn fra scenisk improvisasjon. Så når vi bestemmer et bevegelsesmateriale, er det ofte både satt og åpent. Vi ta med oss improvisasjonserfaringen inn i koreografien.

Snelle: Jeg synes det er vanskelig å beskrive metode, fordi det blander seg med det estetiske og fysiske uttrykket som helhet.

Siri: Det vi faktisk har som metode, er at vi gjør gjennomganger av forestillingen veldig raskt. Vi jobber tidlig ut en helhetsbue, struktur og rytme – som vi så kan begynne å fylle inn i. Vi har også en veldig dialogisk arbeidsform og snakker mye sammen.

4. Når, hvordan og hvorfor begynte dere å arbeide sammen som duo?
Siri: Vi møttes på Statens balletthøgskole (nå KHiO), og ble gode venner. Vi var også begge med i et improvisasjonsprosjekt initiert av Ingunn Rimestad. I forlengelse av dette lagde vi vår første forestilling, på Galleri F15 på Jeløya, sammen med seks andre musikere og dansere.

Snelle: Vi hadde litt forskjellig treningsbakgrunn og tok ulike valg under utdannelsen – jeg gikk på ballettlinja mens Siri gikk på modernelinja. Etter Balletthøgskolen dro vi begge til New York. Jeg fortsatte å ha hovedfokus på ballett, men gjorde mer eksperimentelle ting i tillegg. Jeg syntes det var spennende å drøfte erfaringene mine med Siri.

Siri: For meg var det bare releasearbeid og improvisasjon som gjaldt etter balletthøyskolen. Jeg jobbet blant annet med Frances Becker og Nina Martin. Starten av nittitallet, var en bra periode med mange muligheter. Vi var mange som hadde tatt med oss erfaringer og inntrykk fra utlandet. I sju år drev vi studio B sammen med sju andre dansere. Vi arrangerte klasser og workshops, og inviterte gjestelærere fra utlandet. Dette ble et viktig samlingssted for ny dans i Oslo.

Snelle: I begynnelsen gjorde vi større samarbeidsprosjekter med flere andre i ulike konstellasjoner. Vi jobbet også mye som utøvere for andre på den tiden. Det integrerte koreografiske samarbeidet vårt ble etablert da vi fikk muligheten til å lage noe under Dansens år (1993).

Siri: De første årene var våre egne prosjekter på en måte bonusprosjekter.

Snelle: Det har alltid vært lett for oss å jobbe sammen. Vi har en sammenfallende oppfatning av estetikk, og utfyller hverandre på den måten at det aldri har vært mulig å si hvem som kom på hva.

5. Hva håper dere å utrette gjennom deres virksomhet innen dansekunst? Har dere en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Siri: Vi har flere prosjekter fremover. Til høsten skal vi spille forestillingen ”GRUMS”, som vi produserte i fjor, i Oslo og Hammerfest. Videre skal vi ha premiere på en ny forestilling på Dansens Hus i mars 2016.

Snelle: Vi har alltid stilt spørsmålstegn ved det hierarkiske innen dansen. Da vi begynte å jobbe sammen var det å stille spørsmålstegn ved den ene kunstneren – koreografen – på toppen, ganske radikalt. I dag er ikke denne strukturen like fremtredende, men temaet er fremdeles gyldig. Det er interessant at Hooman prøver å adressere slike spørsmål innenfor en institusjonell sammenheng.

Siri: Det at vi fortsetter å jobbe som utøvere er også et viktig og tydelig valg, og for så vidt også en visjon. Vi er begge godt oppe i førtiårene nå. I et feministisk perspektiv er det viktig å fortsette og å insistere på at erfaring har verdi.

Snelle: Det å møte, utøve og snakke med folk på tvers av generasjoner og erfaringer er fint. Det er viktig med et stort mangfold innenfor dansen.

6. Hvordan vil dere beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Siri: Det er mangfoldig og lite forutsigbart! Det rommer mange forskjellige uttrykk og stemmer – noe som er flott.

Snelle: Siden vi selv er en del av miljøet, er det vanskelig å se det fra utsiden. I Norge er vi privilegerte med støtteordninger som gir rom for å eksperimentere.
Vi skulle samtidig ønske oss mer utveksling, både innen- og utenlands – det skulle vært litt lettere å flytte på forestillingene som produseres.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?
Snelle: Det å komme til New York som ung var en skikkelig ”eye-opener”. Alt var mulig, og ingenting var riktig eller galt, i motsetning til det vi hadde fått inntrykk av hjemme på balletthøgskolen.
Jeg husker at jeg så Ina Christel Johannessen og Un-Magritt Nordseths forestilling ”Scirocco”. Det var en skjellsettende opplevelse for meg som kom fra Operaens ballettskole – plutselig skjønte jeg at det var mulig å uttrykke noe helt annet. Forestillingen ble viktig for mine videre valg. Første gang jeg så Tysk danseteater – med blant annet koreografene Susanne Linke og Pina Bausch – var også kjempeviktig for meg.

Siri: Jeg tror jeg må si Julyen Hamilton.

Snelle: Og David Zambrano. De har begge vært viktige stemmer i forhold til vårt arbeid. Akkurat nå er vi begge veldig fasinert av Jefta van Dinther. Jeg synes generelt det er gøy å se forestillinger, og lar meg veldig lett begeistre.

8. Hva er viktig for deres kunstneriske utvikling? Blir dere (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Siri: For meg handler det veldig mye om musikk. Jeg går masse på konserter. Ofte synes jeg det er morsommere og mer inspirerende enn å gå på forestillinger.

Snelle: Jeg er på en måte en teorinerd. Jeg tror jo det influerer mitt skapende og utøvende arbeid på ett eller annet vis – det er jo med på å forme hvordan jeg tenker om ting – men det er ikke noe jeg bruker direkte når vi jobber sammen.

Siri: Utgangspunktene våre er som oftest ganske nær hverdagserfaringene.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Snelle: Jeg håper jo inderlig at dette ikke automatisk henger sammen – at man må miste integriteten sin for å få et stort publikum. Jeg tror ikke det er dansen som må tilpasse seg, jeg tror heller det handler om måten vi snakker om dans på, eller tilknytningen den har til større samfunnsmessige spørsmål. Jeg tror ikke det nødvendigvis er lettere å selge et produkt som er kompromisset ned til et slags publikumsfrieri. Jeg tror publikum er en smart gruppe mennesker. Kunstens styrke er vel heller det komplekse enn det enkle. Og så tenker jeg at mange små publikum til sammen blir et stort.

Som dansekunstnere er vi opptatt av muligheten til å kommunisere noe, ikke bare gjennom scenebilde og form, men som taktil og kinestetisk erfaring. Slike erfaringer er kanskje ikke egnet for de aller største scenerommene.

10. Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Siri: Flere produksjonslokaler og visningssteder i Oslo. Og bedre infrastruktur så man får mulighet til å turnere mer – det er vel det alle ønsker seg?