Presse: Nordens Republikken
Nordens Republikken (trykk her)
En helt spesiell opplevelse med Carte Blanche
Hva følte jeg? Vet ikke.
Jeg befinner meg på urpremieren av forestillingen «Birthmark» med Carte Blanche i Studio Bergen på Nøstet fredag kveld. I huset de ikke får beholde etter 2018. Det deres Festspill-forestilling. Jeg har aldri sett Carte Blanche live før, og heller ikke veldig mye annen samtidsdans. Jeg skal for første gang oppleve Norges nasjonale kompani for samtidsdans, et kompani som er anerkjent i hele verden og blir jevnlig invitert til mange land. Jeg velger å møte med et så åpent sinn som mulig, men må innrømme at respekten er stor. Jeg har valgt å ikke lese alle detaljene om trippelforestillingen før jeg møter opp. Jeg vil oppleve selv, og ikke bli fortalt hva jeg bør oppleve.
Studio Bergen er helt fullsatt – forestillingen er utsolgt. I salen er festkledde mennesker i alle aldre. Vil tippe snittalderen er rundt 40, og det er omtrent like mange menn som kvinner. Menn kjenner tydeligvis sin besøkelsestid selv om forestillingen handler om kjønn og feminisme, eller kanskje damene har dradd dem med. Jeg vet at hadde min mann vært med, hadde han ristet stille på hodet og under forestillingen planlagt neste sykkeltur.
Kunstnerisk leder Hooman Sharifi fyker rundt og tar i mot sitt publikum. Hilser og ønsker alle velkommen og forteller om det 80 siders magasinet som er laget spesielt til denne forestillingen.
– Det er en gave til dere, og jeg håper dere koser dere.
Musestille
Så blir det helt stille. Som før en opera skal begynne og 100 ganger mer musestille enn før en konsert. Den lille hosten min som skriker etter å komme ut, setter seg fast i halsen.
Stykke nummer 1
Det første stykket «Notes on Cracking» av Siri Jøntvedt og Snelle Ingrid Hall skal starte. Inn på scenen kommer fem stille menn, kledd i klær i beige-toner. Musestille. Etterhvert kommer det inn en mann bærende på en bosspose ser det ut for. En av mennene har en damehatt. Hva som videre skjer, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke skjønner noe særlig av. Ikke vet jeg om det er meningen heller. Danserne fyker rundt på scenen, noen sammen, så drifter de fra hverandre og finner hverandre igjen. Bruker kroppene på måter jeg ikke trodde var mulig. Stemningen er helt spesiell.
Jeg kjenner etter. Hva føler jeg nå? Vet ikke. Ingenting? Jeg ser og ser, prøver å fange detaljene til hver enkelt danser. Det er helt fantastiske ting de gjør med kroppene sine. Plutselig får jeg vondt i magen – en ekkel følelse. Tror det handler om utestenging. Guttegjengen på scenen er ikke venner med alle. De mister energi. Lidelse. De sterke lydene fra scenen øker ubehaget. Så leker de litt, og smilene kommer frem i ansiktene deres. Jeg føler meg straks bedre. Det hele ender med at alle holder hender, alle er venner og alle smiler. Lykke. Kameratskap. Det som likevel henger igjen er hvordan de bruker kroppene sine. De overgår intimsfæren til hva menn skal tillate seg mot menn i vårt normerte avstandsnorge. Jeg tenker igjen og igjen, hvordan er det mulig å bevege seg slik? Enormt imponerende.
Stykke nummer to
Stykke nummer to er «Loudspeakers» av Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad. Seks damer i fargerike klær kommer på scenen. Det er ikke bare lyder, men musikk på scenen. Etter hvert siver det ut røyk på scenen og lager stemning. Igjen er det fascinerende bruk av kroppene. Enorm energi. De jobber med noe hele tiden, noe jeg sikkert skal forstå hva er, men de gjør det sammen og det betyr sikkert noe. Innimellom er det spasmelignende bevegelser. Mye og voldsomt. De beveger seg rundt på scenen og knekker ned innimellom. Tap av energi, for så å bygge den opp igjen. De begynner å bruke stemmene. Først forsiktig – klagende, så ender det hele i et kjempestort hyllestkor som er helt fantastisk. Jeg merker at haken har falt litt ned. Uventet og veldig flott.
Hva føler jeg nå? Usikker. Litt glad, seier, det nytter? Avslutningen var vakker. Men på en eller annen måte så savner jeg dansen. Jeg ville ubevisst ha vakker dans og grasiøse bevegelser. Her fikk jeg kropper som utfører det utroligste, men vakkert i tradisjonell forstand var det ikke. Hva er det jeg ikke får med meg? Er jeg ikke åpen nok? Er jeg ikke følsom nok? Det gjorde riktignok bittelitt vondt i denne forestillingen også. Å se lidende fjes og kropper som ikke beveger seg lykkelig, kjennes. Men slutten dekket over det.
Så var det pause. Baren var åpen og folk snakket kultivert om det de hadde sett, og om helt andre ting mens de nippet til vinglasset.
Stykke nummer 3
Tredje forestilling skal starte, «A Drop of Sweat» av Lina Majdalanie. Kanskje det er til denne de har spart den spektakulære dansen, tenker jeg. Men her ble alle tatt på sengen. Ikke et dansetrinn ble utført. Skuespillerne skulle derimot fortelle en personlig historie hver. Hva skjer? Er vi ikke på en danseforestilling med Carte Blanche?
Jeg satt plutselig som fjetret. Jeg vet ikke om hver historie faktisk var skuespillerne sin egen, men det var i alle fall troverdig nok. Sterke utsagn kom på rekke og rad.
En fortalte om trusen som graver seg fast steder den ikke skal under forestilling. Og hva skal man da gjøre? Og han som glemmer alt. Han er glad for det, for tenk om man hadde husket alt man hadde vært gjennom. Hans største frykt var å glemme å glemme. Flere fortalte om minuttene før de skulle på scenen. Om vi bare visste alt som lå bak dette at vi bare vil bli underholdt en time eller to en fredagskveld.
En annen spør hva han skal gjøre om han må spille et stykke han ikke tror på og som strider mot hans overbevisning.
– Skal jeg skrike opp, og risikere jobb og midler til kompaniet? Eller skal jeg bare gjøre jobben min?
Refleksjoner. Nye vinkler. Ny kunnskap. Sterke historier kom fra alle. Og man kunne tydelig se at skuespillerne var langt utenfor komfortsonen. Mon tro hvordan diskusjonene under forberedelsene har vært.
Modige dansere
Jeg lurte på om jeg skulle tørre å skrive denne betraktningen. Men etter siste stykke, så kan jeg ikke la være. Jeg kan uansett ikke late som jeg er en høykulturell forståsegpåer og skrive en kunnskapsrik sak om forestillingen. Så modige som danserne der var, så må jeg også tørre. Magasinet som ble gitt ut til forestillingen blir helt sikkert lest fra perm til perm. Der er svært mange spennende og perspektivrike tekster fra kjente kvinner. Og kroppen! For et fantastisk verktøy. Den må jeg ta vare på og bruke mer. Den kan snakke! Jeg kjenner også jeg er stolt over at vi har dette kompaniet i vår by, i vårt nabolag. Måtte det fortsette slik.
Carte Blanche-lederen Sharifi vil trene oss i å tenke og vurdere. Dette er hans første programmering for Carte Blanche, og han har fått meg til å tenke på dette i mange timer nå. Og jeg lurer fremdeles på hva budskapet var. Eller var det et budskap? Det må jeg tenke mer på …